Damnation

"Dårlig" kan bety så mye. Jeg syns Wanted: Weapons of Fate var dårlig, men på en kul og bra måte. Det var et bra dårlig spill, om jeg kan si det sånn. Damnation, derimot, er i en helt annen liga. Damnation er dårlig. Og ikke bra dårlig. Dårlig dårlig.

I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen forsøker Lord Prescott å bygge opp et samlet nytt Amerika. Men Prescotts metoder minner mer om Hitlers jernstyre enn Lincolns diplomati - her står massive krigsmaskiner og legioner av serum-dopede supersoldater for forhandlingene, og varme geværmunninger står for pratingen.

I en steampunk-versjon av 1800-tallet blir vi kastet ut i et tredjepersons skytespill med referanser til både Gears of War, Tomb Raider og Prince of Persia. I rollen som Hamilton Rourke, en bråkjekk, dampmotorsykkelkjørende tøffing av en cowboy, skal vi sette en stopper for Lord Prescotts stormannsgale planer og samtidig finne tapt kjærlighet. Gurimalla.

Jeg ble skeptisk allerede i introen. Settingen er i og for seg kul nok - med damptankser og dampzeppeliner - men når en samuraicowboyrobot dukker opp og slår alle rekorder hva dårlig karakterdesign angår, når min to minutter gamle spillopplevelse det første av mange bunnivå. Han hugger ned 10-15 angripende amerikanere, og animasjonene er så stive og unaturlige at det får C-3PO til å fremstå som en grasiøs ballettdanser. Og dette er bare begynnelsen.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg best kan forklare følelsen av Damnation. Det er som at hele prosjektet mangler en leder. Én ambisiøs skipper som vet hvor vi er på vei. Nå virker det bare som at en gjeng programmerere har sittet i isolerte rom rundt om på hele jorda og kodet en hel masse forskjellige ting, og til slutt satt det sammen til en suppe av et actionspill hvor ingenting fungerer.

Det som først og fremst skiller dette fra andre spill i samme sjanger, er plattformelementene. Mellom kampene skal du klatre på vegger, utføre halsbrekkende hopp og balansere på smale avsatser hundre meter over bakken på ekte Prince of Persia-manér. Og nivådesignet er annerledes - ja - men likevel aldri skikkelig bra eller unikt. Det føles aldri spennende eller utfordrende, for hele systemet er så stivt og udynamisk at jeg aldri risikerer å falle ned og måtte begynne på nytt. Og uten risiko får jeg ingen følelse av belønning.

Selve skytedelen av spillet er kjedelig og dårlig. Man føler liksom aldri effekten av å sende av gårde en haglebyge i trynet på en uinspirert fiende, og siktingen er forvirrende og klønete. Den kunstige intelligensen på både venner og fiender er praktisk talt fraværende, der de bare hopper opp og ned fra dekning og venter på å bli skutt. Og igjen føles det ekstremt lite belønnende å spille Damnation.

Alt har gått galt med dette spillprosjektet. Små detaljer mangler, som at Rourke ikke gjør en eneste mine - han anstrenger ikke en muskel - når han skyter. Han står helt stille og ser livløs og død ut. Men desto verre er det at det helt grunnleggende gameplaysystemet helt åpenbart ikke fungerer etter planen. For ingenting jeg gjør i dette spillet føles faktisk belønnende.

Det beste jeg kan si om Damnation er at banene er store og at kontrollen ikke er helt ubrukelig. Den er langt fra bra, men det er ikke helt på jordet i alle fall. I tillegg får vi en samarbeidsmodus og en onlinedel, men det er ikke nok til å redde et helt grunnleggende ødelagt spill.

Damnation begynte som et amatørprosjekt i en Unreal-mod-konkurranse, og amatør er stikkordet her. Og jeg skylder ikke på utviklerne, for de har sikkert gjort som best de kan, men utgiveren Codemasters burde latt dette forbli husket som spillet som tok annenplass i en Unreal-mod-konkurranse, ikke den kalkunen av et actionspill som det er i dag.

Damnation ender opp som ett av de minst givende spillene jeg har spilt noensinne. Settingen er usammenhengende og usjarmerende, designet er upersonlig og rett og slett dårlig, og gameplayet er så lite responsivt at jeg tappes for all livsenergi bare jeg tenker på det. Styr unna. Langt unna.