Little King's Story

Det er liksom forbannelsen til Nintendo-konsollene. At når det først dukker opp et knallbra spill, et utfordrende og langvarig spill med masse dybde og sjarm, så ser det ut som noe laget for Teletubbies-publikumet. Mange av de beste spillene på Nintendos konsoller har et barnlig utseende. Fargerike og muntre. Det gjør egentlig ingenting, selv er jeg i en alder der jeg blir glad av å spille slike spill. Jeg er såpass sikker på min egen modenhet og alder at jeg synes det er befriende deilig å spille spill som henvender seg mot både barn og voksne på like premisser, i stedet for nok et gråbrunt skytespill satt til en verden ødelagt av krig.

Men det er mange, spesielt ungdommer, som på grunn av pubertet og hormoner og en rekke andre kjemiske endringer i kroppen føler seg forpliktet til å ta avstand fra alle spill som kan forveksles med Fantorangen på Barne TV. Som er livredd for å bli mobbet av kameratene hvis de oppdager at de koser seg med Mario eller Wind Waker eller et annet spill som per definisjon er barnlig. Og jeg synes synd på dem, hvis de dropper å spille Little King's Story av slike grunner.

Little King's Story er nemlig det beste Wii-spillet som har kommet siden Super Smash Bros. Brawl. Og det til tross for at det ved første øyekast minner om et spill for de aller minste.

I Little King's Story er du konge. Bokstavelig talt. Du er en liten gutt som har blitt utnevnt til konge i et bittelite kongerike. Du har bare en håndfull undersåtter, og tre rådgivere. Heldigvis består ikke jobben din av å holde ut kjedelig kulturopplevelser og klippe over snorer på broer, som nybakt konge må du raskt skaffe inntekter til kongeriket ditt. Dette gjøres ved å finne skatter og bekjempe monstre. Men kongen slåss selvsagt ikke selv, og du må derfor utnevne noen av undersåttene dine til soldater og bønder som kan hjelpe deg. Soldatene kan slåss og bøndene kan grave opp skatter. En fin blanding.

Og slik begynner altså spillet, og skal jeg være ærlig var jeg ikke spesielt imponert den første timen. Grafikken er ikke spesielt imponerende, dette ser tidvis nesten ut som et Nintendo 64-spill med de litt uklare figurene som marsjerer bak kongen. Musikken er bisarre arrangement av klassisk musikk, og den første timen var spillet såpass enkelt og banalt at jeg ganske raskt begynte å dømme dette som nok et middelmådig Wii-spill.

Men så begynner det å skje noe.

Fra å ha et bittelite kongerike med noen få undersåtter, erobret jeg et nytt område ved å bekjempe en boss. Plutselig var kongeriket mitt større, og jeg fikk muligheten til å kjøpe bygninger som kunne utdanne bueskyttere eller konstruksjonsarbeidere. En prest dukket opp og bygde en kirke, slik at jeg kunne gifte folk og få de til å lage barn. Kongens krefter ble større, jeg kunne ha med meg et enda større entourage enn tidligere, og måtte balansere de ulike yrkesgruppene som fulgte etter meg og tilpasse de planene mine. Innbyggerne begynte å sende meg brev med ekstraoppdrag og informasjon.

Det som skjedde var at spillet plutselig vokste fra greit tidsfordriv til et engasjerende og dypt actionstrategispill. Jeg passerte plutselig den magiske terskelen man finner i alle spill, inn i den dimensjonen som gjør at tiden forsvinner. Plutselig hadde klokken hoppet fra ni om kvelden til to om natten, og jeg hadde ingen lyst til å gå og legge meg. Jeg måtte finne noen skatter til for å få råd til handelsgaten, slik at jeg kunne utdanne kjøpmenn. Og trene opp noen flere bueskyttere til en kinkig bosskamp. Og rydde området vest for slottet for farlige sopper. Oppgavene og utfordringene stod i kø, og det er morsomme oppgaver. Krevende utfordringer.

Little King's Story er nemlig ikke så enkelt som det ser ut til. Bossene krever at du har valgt riktige soldater, og relativt langsiktig planlegging er et must. Spillmessig fungerer dette veldig likt Pikmin, du har en rekke med soldater, tømmerhoggere, bueskyttere, bønder og så videre som går bak deg, og du kan sortere de og sende de ut mot fiender eller andre hindre. Er det et tre som blokkerer stien kan tømmerhuggerne fjerne det. Er det et hull i bakken kan bøndene grave det ut og finne skatter. Og så videre.

Et av mine få ankepunkt mot spillet er at kontrollen er hakket mer upresis enn i Pikmin, det kan være enkelt å bomme på det man vil sende soldatene mot, og spesielt i bosskamper har det hendt at frustrasjonen har meldt seg fordi jeg ikke har klart å kommandere troppene mine presist nok.

Men det er også så og si det eneste negative jeg har å si om spillet. Stemningen er upåklagelig. Selv om jeg savner skarpere grafikk oser figurene av sjarm og personlighet, og alle innbyggerne har forskjellig og markant utseende. Musikken, som består av klassisk musikk, passer perfekt til spillet, og tullespråket som innbyggerne snakker får meg til å trekke på smilebåndet titt og ofte. Men det er hele pakken som gjør Little King's Story så stort. Det er et sammensurium av spillmekanikker fra kjente spill som Harvest Moon, Zelda, Pikmin og til og med litt Settlers, alt er renset og blandet perfekt sammen til noe helt unikt.

Little King's Story er storslagen spillunderholdning. Det er et spill som nekter å slippe taket når det først har fått tenna skikkelig i deg. Følelsen av å erobre nye områder, bekjempe en vanskelig boss, og få tilgang til nye tropper er helt på høyde med de beste øyeblikkene i Nintendo-klassikere som Zelda. Spillet belønner deg hele tiden ved å gi deg tilgang til nye ferdigheter, nye bygninger og nye områder, akkurat innen rekkevidde. Samt de mange små detaljene som undersåtter som hilser, eller festivalen de arrangerer for deg når du har bekjempet en boss. Små detaljer som gjør at du blir glad i hver eneste krik og krok i ditt stadig voksende kongerike. Little King's Story er episk, storslagent, langvarig og en massiv sjarmbombe. Et av årets aller beste Wii-spill.