Tomb Raider: Underworld

Lara starter blant undersjøiske ruiner i Middelhavet, der hun oppdager et spor som leder mot Tors hammer; et redskap som ifølge historien kan brukes til å omgjøre fjell til daler og visstnok er kraftig nok til å ta livet av en gud. Nysgjerrige Lara forfølger naturligvis disse sporene videre på jakt etter verdens mektigste hammer, og risikerer hele verdens eksistens i prosessen.

En slik storslagen story trenger noen gode følgesvenner, og det har den heldigvis fått: Gnistrende grafikk og mesterlig musikk. Lokasjonene Lara løper, hopper, faller og kjører igjennom er godt detaljerte og svært pene. Når man står i en trapp i høljregn og ser hvordan vannet sildrer ned trappen kjenner man nesten regndråpene falle på sin egen nakke. Grafikken imponerer absolutt. Man liker det man ser, selv om man egentlig bør konsentrere seg om de tre skurkene med maskingevær som vurderer om du eller den bengalske tigeren utgjør den største trusselen.

Når det gjelder kampscenene har disse gjennomgått forbedringer. Men Laras nemesis har åpenbart ikke nok penger til å leie inn spesielt intelligente barskinger, så motstanden ligger mest i mengden bly de tåler før de tar kvelden. Når det er sagt er det likevel en fornøyelse å slåss. Lara kan skyte på flere motstandre og har litt av hvert å plaffe løs med. I tillegg til de vanlige pistolene, får hun leke seg med blant annet hagle, maskinpistoler og harpun. Det er likevel ikke til å legge skjul på at dersom du er ute etter et skytespill så har du havnet litt feil.

Spillets muskler ligger nemlig i gåtene og pusleriene du løser. En av de kule oppgavene involverer en stor statue av Shiva der man trenger å plassere noen krystaller i Shivas hender for å få rettet solstråler til et bestemt sted. Det høres kanskje lett ut, men når man tar i betraktning at hendene hennes er flere titalls meter over bakken blir oppgaven av et litt annet kaliber. Når du endelig ser hvordan det hele skal løses og statuen majestetisk hever seg og viser hva den skjuler, så er det mer enn nok belønning for alt strevet. Og det er nettopp følelsen av at man faktisk har klart noe vanskelig og avansert som skiller Tomb Raider fra mange andre spill i samme kategori.

Men jeg har et stort spørsmål til Crystal Dynamics som står for utviklingen av Ms. Croft sitt nye eventyr: Hvorfor i alle dager har dere ramponert det flotte spillet deres med et kamera som ikke for sitt bare liv klarer å vise det det bør vise? Hvorfor zoomer det inn på Laras flotte kroppsdeler isteden for å hjelpe meg å finne den neste plattformen jeg skal hoppe til? Hvorfor vimser det rundt som en lemur på speed når jeg prøver å kontrollere det? Å hoppe i døden noen ganger fordi man feilberegner er greit, det kan jeg leve med. Men å bomme på et hopp femtisyv ganger fordi kameravinkelen jobber mot meg for alt det er verdt er er enn jeg tåler. Og siden all kontroll skjer i forhold til kameraet ser det av og til ut som Lara kanskje har fått i seg en dram eller to for mye før hun velvillig kaster seg selv utfor en kant og smeller i bakken som ei filledukke.

Dessuten virker det som om Crystal Dynamics har glemt å dobbeltsjekke visse biter av spillet. Det finnes noen steder som spillmekanisk ikke fungerer helt, som burde vært kraftig justert. Blant annet et tårn man skal bestige der jeg underveis opplevde kraftige glitcher og feil i grafikken som gjorde at jeg ved flere anledninger hoppet vinkelrett ut fra tårnet og dundret i bakken bare for å slippe unna de verste feilene. Det finnes også steder der spillerens frihet er begrenset av usynlige vegger, og det blir bare teit når kalenderen viser 2008.

Men utover disse mer eller mindre graverende feilene, så er det et godt spill. Det er stort sett perfekt balansert, det har variasjon og Lara ser bedre ut enn noen gang tidligere. Musikken er med på å male stemninger som aldri før, og gjør det lett å glemme den virkelige verden idet man klatrer opp nok en ruin. Alt i alt et hyggelig gjensyn med den britiske arkeologen.