Nå har jeg spilt Beijing 2008 i fem timer. Jeg har vondt i høyrearmen, mest fra albuen og opp til skuldra, og hodet mitt holder på å implodere av frustrasjon. Jeg skjelver av irritasjon og adrenalinet pumper gjennom kroppen. Jeg har skreket til TVen. Stygge ord. Og blokka mi som jeg pleier å skrive stikkord på mens jeg skal anmelde et spill, ligger bak en kommode i stua. Pennen ligger i et hjørne, under en stor, grønn plante. Til slutt innså jeg at jeg bare måtte slå av.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jo, forresten, det vet jeg. #¤%&£$€@! Sånn. Måtte bare få det ut av systemet.
Hvor i granskauen ble det av "neste generasjon"? Beijing 2008 er føkkings Track & Field anno 2008. Og du trenger ikke late som at du synes Track & Field er litt gøy engang. Det VAR gøy for en milliard år siden. Ikke nå. På samme måte som Beijing 2008 ikke er gøy. For hele spillet handler om å trykke. Trykke, trykke, trykke, trykke, trykke, trykke, trykke, trykkkeeehh. Hele tiden. På X og O. Også på R2 av og til. Skjønner du?
Ok. La oss si at vi skal løpe 100 meter. En enkel og grei øvelse å begynne med. Klar, gå! XOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXO MÅL! Fint nok, dette har vi gjort før. Vi prøver 200 meter. Klaaaar... GÅ! XOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXO MÅÅÅL! Og sånn fortsetter det altså. 400 meter. 800 meter. 1500 meter. 1500 meter! Det er XOXOXOXO i tre og et halvt minutt, det...
Og svømming. Bryst og butterfly og rygg og alt sammen. Alt er bare XOXOXOXO, hele veien. Videre kommer et par friske varianter av XO-leken, som spyd, tresteg og stavsprang. Her handler det om å trykke XOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXOXO, men tvisten er at du avslutter det hele med en R2 for å kaste, hoppe, eller hva det nå skulle være.
Det er et par grener som er helt ok. Men la det være helt klart, de er på ingen måte bra eller morsomme. Men jeg får ikke lyst til å rive av meg neglene med en tang mens jeg spiller dem. Som høydehopp. Kanskje litt for lett, hvor du bare skal time XO-trykkingen riktig, og ta sats. Og stuping. Presisjon og stødighet er livsviktig for å fullføre kroppsrotasjoner og få best mulig landing. Men av de drøye 30 grenene er det bare en liten håndfull som faktisk er ok å spille på nytt.
Men la det være sagt: Jeg har snakket en del med min kollega Groven i Gamer.no de siste dagene. Han har storkost seg med Bejing 2008, sier han. Beste OL-spill på lenge. Det kan så være, men det er likevel et resirkulert, uinspirert, oppbrukt knappemosespill som ikke er verdt boksen den er pakket inn i engang.
Det er fire år mellom hvert OL. Likevel så virker det som om spillet er kommet som julekvelden på spillutviklerne hver eneste gang. For disse spillene er uinspirerte og uinteressante. Mitt forslag er: sett noen til å lage det neste OL-spillet allerede nå. Så kanskje vi får noe som faktisk er verdt å bruke penger på.