Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Hvem enn som skrev dette trenger å snakke med noen, men nok om Kristian. Hvordan holder Stranger of Paradise mål?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Final Fantasy-lanseringer kan grupperes i fire kategorier. Vanlig serielansering, remakes, spin-offs og merchandise-titler. Se World of Final Fantasy og Chocobo GP for en innføring i den spesielle nerven i tid og rom. Stranger of Paradise er angivelig en spin-off, og da av det første spillet i serien. Jeg sier angivelig fordi jeg ikke har noe forhold til serien før Final Fantasy VI, men etter at demoen gikk sin rundgang i internettets diskursmaskin ble jeg imidlertid interessert.

Ikke fordi en av de tre utviklerlagene er Koei Tecmo, hjernene bak mammografisimulatoren Dead or Alive. Heller ikke fordi ordet 'chaos' blir sagt oftere enn The Big Lebowsky bruker ordet 'fuck,' men fordi hovedpersonen, med det påfallende vanlige navnet Jack har dukket opp til et Final Fantasy-plott, med alle skruballene det innebærer, i bukse og t-skjorte.

Her skal jeg fritt innrømme at egne forestillinger og kjepphester tok litt overhånd. Jeg har lenge vært av den oppfatning at Final Fantasy-serien trenger å jekke seg ned noen hakk, og da jeg så hovedrolleinnehaveren Jack i bukse og t-skjorte trodde jeg vi var i ferd med å bryte med noen konvensjoner - 'fuck the man.' Ikke mer Noctis Vas Deferens Oppvask og ikke mer glorete overdesignet visuelt mas. Vel, pokker ta meg som turte å håpe.

Jack ankommer kongedømmet Cornelia fordi han skal 'kill Chaos.' Ved byporten møter han Ash og Jed som også vil 'kill Chaos.' Sammen drar de for å 'kill Chaos.' Underveis møter de på Neon og Sophia som - du gjettet det - vil 'kill Chaos.' Alt dette fordi de er de profetiske Warriors of Light, som er skjebnebestemt til å 'kill Chaos.' Det er tynt, men plottet henter inn en forseggjort dybde i noe som alle former for oppfølgere og remakes belemrer seg med for tiden; deja vu.

Dette er en annonse:

Fra Final Fantasy VII: Remake til Matrix Ressurections; dette har vi gjort før, og da gjelder det å banke inn så mange selvbevisste referanser som understreker dette. Enten lefler vi med alternative tidslinjer eller så er alt en simulasjon; de to alternativene som rettferdiggjør oppfølgere eller remakes, ettersom rene reboots er hakket mer kynisk.

Det første som slår meg er at Stranger of Paradise er grusomt keitete regissert, med lite hensyn til tempo og sammenheng. Noen scener gir rett og slett ikke mening, med en varighet på to-tre sekunder og én replikk, og noen sekvenser foranlediges knapt med et formål, som resulterer i en blindhet Kingdom Hearts verdig. Riktignok er nivådesignet for det meste lineært, og i matematikken er det jo slik at to negativer blir positivt, så dette blir jo et problem som løser seg selv.

Stranger of Paradise: Final Fantasy OriginStranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Plottet tildeler ikke hovedrolleinnehaverne noen foranledning for prosjektet deres, og det er med noe overlegg. Vi vet lite om hvor de kommer fra, og åpningsscenen blir latterlig ene og alene fordi hovedpersonen Jack mer eller mindre møter lagkameratene sine på gata. Oppdraget deres, «to kill Chaos,» er så uspesifikt og spiller liten til ingen spesifikk rolle for karakterene personlig at det like gjerne kunne handlet om å grunnrake basmen for all meningen det gav. Dette kan til nøds tilskrives rimelig tvil, men flat motivasjon bunnet i ingenting gir heller ikke karakterene noe å arbeide mot, og kjemien dem imellom minner om lunken cola og mentos fra andre verdenskrig.

Dette er en annonse:

Jack er derimot et kapittel for seg selv. Du vil kanskje merke at noe ulmer der han henretter monstre med et raseri og en iver som overgår Kratos, for det hører liksom ikke hjemme i det sprudlende engelskdubbete universet. Jack er drittlei av å være i plottet. Ifølge Jack burde alle bare holde kjeft. Lagkameratene kan holde kjeft når de prøver å være personlige. Skurker kan holde kjeft, i hvert fall hvis de skal begi seg på en monolog. Til og med kjærlighetsinteressen burde holde kjeft, og når hun ikke gjør det så slår han henne bevisstløs, stikker av og blir overrasket av resultatet. Karakterutviklingen i rollegalleriet holdes rett og slett som gissel av Jack, og Jack, i fall det ikke var klinkende klart, er faen meg gæren.

Spillet er også strukturert på en merkelig måte. Kapitler kalles her for oppdrag, som jo er rart ettersom du ikke vurderes eller belønnes etter prestasjon. Etter hvert oppdrag velger du det neste fra et kart for å fortsette historien, som ironisk nok har virkningen av å eliminere all følelse av geografi fra omverdenen. Nivåene er hovedsakelig lineære korridorer med små avstikkere her og der. Det er ikke mye interessant å finne, foruten noen tekstlogger, men gitt at spillet allerede er mye menytrøyte sto jeg høflig over dette.

Stranger of Paradise: Final Fantasy OriginStranger of Paradise: Final Fantasy Origin

På gameplayfronten har Stranger of Paradise adskillig mer å stille med, og det mest iøynefallende er hvordan spillet tar i bruk noen kjente Dark Souls-fakterier. Du fyller opp helse og medisinflasker ved sjekkpunkter, hvorpå alt av fiender kommer tilbake, og slåsskamper er relativt vanskelig med bosskamper som kan kreve en del prøving, feiling og lesing. Det er derimot mulig å justere vanskelighetsgraden etter ønske, men den kan bare justeres opp igjen utenfor oppdragene.

Kampsituasjoner følger et lignende tempo som i Final Fantasy VII: Remake, og føles mer smidig uten å nødvendigvis være like tilfredsstillende slagkraftig. I motsetning til Remake er det ikke noe fastsatt klassesystem. I stedet skilter Stranger of Paradise med et slags utviklende job-system, hvor du kan starte som sverdsvinger eller trollmann og eventuelt gradere til gudekonge over de vansirede sjeler. Det er en ordning som heldigvis oppmuntrer til eksperimentering, men mye koker til syvende og sist ned til å dælje løs på fienden med slegge.

Stranger of Paradise: Final Fantasy OriginStranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Alt etter hvordan du oppgraderer klassen underveis vil du også utsettes for et heller forvirrende kombosystem. Du er et mer emosjonelt stabilt menneske enn meg hvis du orker å dekode DaVinci-koden bak hva som må til for å sette disse til livs. Personlig utstyrte jeg karakteren min med alt av komboer jeg kunne finne, og håpet på at tilfeldighetene tillot meg å bruke dem, noe de etter hvert gjorde.

Det er vanvittig mange menyer i Stranger of Paradise. Den første tredjedelen av spillet utsettes du for litt flere tutorialbeskjeder enn nødvendig, og som nevnt er spillets geografi representert med enda en meny. Når tiden kommer for å oppgradere karakteren, enten det er å tildele oppgraderingspoeng eller bytte klasse er det nok en meny, men den seigeste delen er trolig den gigantomane kaffe-og-bukkake-festen som er utstyrsmenyen.

Bukse og t-skjorte-komboen din varer ikke lenge, skjønner du. Så fort den første fienden har gått ned for telling dusjes du ned i utstyr, og ryggsekken din er til enhver tid så proppfull av våpen og rustninger at du like gjerne kunne kalt deg Viktor Bout. Så ryggsekken må tømmes, og det ofte, men mellom slagene hvor du utstyrer deg selv og bytter klasser må du gjøre det samme med lagkameratene dine. Styrke måles ikke i nivåer, men i utstyr, som kommer haglende til enhver tid i all sin tempodrepende prakt. Og dette må du bare finne deg i å gjøre, for som nevnt kan spillet finne på å bli vanskelig og du vil trenge overtakene der du finner dem.

Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin

Dette er kanskje bare et problem for meg, men siden karakterene befinner seg i en stadig tilstand av skiftende antrekk, blir de liksom bare enda mer fremmede. De ser til enhver tid helt latterlige ut, og da må vi huske på at hele gjengen gikk rundt i bukse, skjorte og joggesko i åpningsscenen, som ser heller sinnssykt ut satt mot hva enn slags bilde av 1800-tallets fransk sosietet tegnerne må ha hatt.

Det artige med Stranger of Paradise er at jeg kan børste støvet av det jeg sa om Xuan Yuan Sword VII og bruke det her; det er kompetent sammensatt og uproblematisk å fullføre fordi det ikke krever mer fra spilleren enn å dytte analogstikka frem og hoppe unna med jevne mellomrom. Stranger of Paradise er ikke bra, men heller ikke forferdelig, og jeg skal ikke gå så langt som å si at det er et eneste stort minstekrav som jeg gjorde med Xuan Yuan Sword VII.

Fans vil kanskje sette pris på vendingene fortellingen tar, og det spillmekaniske holder i det minste ved oppmerksomheten på en måte som forhindrer spillet fra å være slitsomt. Jeg kan derimot ikke se for meg at noen vil sitte igjen med et medlidende inntrykk av karakterene mot slutten, hvis man i det hele tatt husker dem, og de kunne like gjerne vært boksesekker med påtegnede ansikter for alt det betød. Og bare for å gjenta det så er Jack gæren, og hvem enn som skrev ham trenger å snakke med noen.

Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Problemfritt å fullføre. Tilstrekkelig underholdende kampsystem. Kanskje litt pent til tider.
-
Klønete regissert. Flate karakterer. Stedsløs verden. Jack. Alt av menyer. Alle antrekkene folk går med. Jack. Og Jack.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content