Call of Duty: Vanguard

Mens majoriteten av Call of Duty: Black Ops Cold War gikk tilbake til de mest trygge og grunnleggende delene av serien og ikke akkurat gjorde noe spennende nytt i fjor var spillets historiemodus langt mer interessant med et fascinerende plot og fokus på valg med konsekvenser. Sledgehammer Games har på sin side valgt å gå for en mer lineær tilnærming med langt flere og lengre filmatiske sekvenser i Call of Duty: Vanguard, samtidig som at studioet har fått hjelp av nærmest alle de andre Activision-studioene for å gjøre et par gode endringer og forbedringer i multiplayer- og Zombies-delene. Dette fører til at franchisen tar flere steg i riktig retning, men også et par bakover.

Det beste eksemplet på dette er historiedelen. Call of Duty: Vanguard går tilbake til andre verdenskrig for å atter en gang la oss oppleve det hele gjennom fire personers øyne, så jeg savner litt friheten Black Ops Cold War tilbyr med valgfrie oppdrag og dialoger. På den annen side fører denne mer regisserte tilnærmingen til en dypere og mer engasjerende historie ved å virkelig gå nærmere inn på personene i konflikten og hvordan de endrer seg på grunn av hendelsene som skjer i skikkelig Hollywood-stil. At Sledgehammer har søkt hjelp og inspirasjon fra filmindustrien vises også i rollegariet. Her er det en rekke kjente skuespillere som gir liv til disse fiktive personene, noe som helt klart hjelper selv om nærmest all troverdighet kastes ut vinduet når jeg hører tungene til amerikanerne eller britene veive det hvite flagget mens de prøver å høres tyske eller russiske ut. Heldigvis er hovedkarakterene og det grunnleggende plottet gode nok til å gjøre opp for noe av dette.

Når det er sagt bør det nevnes at de av dere som er på utkikk etter et actionfylt eventyr hvor dere har kontrollen og sitter på kanten av stolen til enhver tid nok vil hate alle de filmatiske sekvensene som dukker opp mellom hvert oppdrag, spesielt siden den mer dokumentaraktige stilen er veldig ulik resten av presentasjonen. Undertegnede fikk dog sansen for disse relativt raskt siden de gjør det mulig å fortelle en bedre historie fra alle perspektiver. Ikke misforstå. Vi er fortsatt langt unna noe av samme kvalitet som Band of Brothers eller Saving Private Ryan, men det å bli bedre kjent med disse fire og lære hvordan de gikk fra å være uskyldige sivile til hardføre soldater som er villige til å gjøre alt for å beseire fienden underholdt meg hele veien gjennom.

Gameplayet hjelper selvsagt også på, for om du likte hvor mange ulike steder man besøker og ting man gjør i Call of Duty: Modern Warfare og Call of Duty: Black Ops Cold War venter det mye moro her også. Du vil kjempe mot tyske soldater mens du hopper mellom to tog i fart, ta del i massive flykamper over Stillehavet, ha intense skarpskytterdueller, snike deg gjennom en ørken og mer jeg ikke skal røpe her. Alle disse er også en fryd for sansene takket være den oppgraderte spillmotoren som leverer grafikk som til tider nærmer seg virkeligheten, seriens alltid førsteklasses lyddesign som gir gåsehud hver gang en kule suser forbi hodet ditt og Bear McCrearys både bombastiske og nydelige musikk som tilfører det lille ekstra til enhver situasjon. Pakk dette inn sammen med et imponerende fysikk- og animasjons-system, så forstår du kanskje allerede nå hvorfor multiplayeren og Zombies også byr på noen friske pust.

For de ødeleggbare omgivelsene er i seg selv nok til å fikse noen av problemene mine med fjorårets spill. Å kunne skyte gjennom og ødelegge både dører, vinduer, gjerder og mange vegger ødelegger ikke bare moroa for hersens campere, men åpner også opp for en mer taktisk tilnærming uten å ofre seriens fokus på intense kamper. Jeg har gjort alt fra å overraske et helt lag ved å sprenge meg gjennom en vegg og slakte dem så raskt at jeg ikke rakk å fullføre min beste imitasjon av Kool Aid Man sin "Oh yeah!" engang til noe så enkelt som å drepe hun som bare ventet på at jeg skulle komme stormende gjennom den døren som ble forvandlet til flis millisekundet før hodet hennes forsvant. Slik preger dette systemet alle moduser, men en av mine nye favorittmoduser fremhever hvor allsidig det er også.

Da snakker jeg ikke om Champion Hill sin blanding av Gunfight og battle royale selv om konseptet er greit nok, men om modusen Patrol. Enkelt sagt er dette en langt mer dynamisk utgave av Hardpoint siden målet her stadig beveger seg smidig gjennom kartet. Dermed trenger jeg ikke å frykte hårtap etter å ha revet meg i håret på grunn av at fiedene bare blir campende ved det ene punktet, samtidig som at bevegeligheten tvinger oss til å tilpasse seg nye situasjoner hvert eneste minutt. Patrol ville ikke vært like artig i eldre spill siden skuddsikre omgivelser hadde gjort det lettere å forutsi hvor farene var, men her vil overraskelsene kunne komme til enhver tid. Har målet som kontrolleres av godt organiserte motstandere forsvunnet gjennom en dør og inn i en gang slik at de lett kan gjøre deg til sveitserost så snart du tar samme vei? Null problem. Bare skyt i stykker veggen til gangen for å se forvirrelsen og sjokket i øynene deres før hele laget er utryddet. Du har ikke bare vunnet slaget, men også endret hvordan kartet ser ut i neste runde. Alle de 20 kartene som er tilgjengelige i dag utnytter de dynamiske omgivelsene i ulike grader, noe som gjør sitt for at nesten hver eneste runde føles unik selv om ødeleggelsene ikke er like omfattende som i Battlefield og Red Faction.

Alt dette i tillegg til de fremragende kontrollene, glimrende våpnene og heftige kartene (langt bedre enn de litt for sterile kartene i Black Ops Cold War) vi alltid får i serien, så jeg trenger ikke å skryte av ting vi får hvert år. I stedet vil jeg nevne at man tåler litt mindre her enn i fjor og at det såkalte Combat Pacing-systemet har større effekt enn jeg fryktet. Å si at jeg var skeptisk til dette før lansering ville vært en underdrivelse. Combat Pacing høres jo bare ut som en overkomplisert beskrivelse at filtrering eller å måtte bla i menyer mellom hver runde. I realiteten er det veldig nyttig. I stedet for å bare velge hvilke modus du vil spille kan du gå for spillelistene kalt Assault, Blitz og Tactical. Førstnevnte er for deg som foretrekker tradisjonelle Call of Duty. Her kan du havne i klassiske moduser hvor man spiller 6 mot 6. Om du derimot er yngre enn denne gamle fisen og foretrekker konstant action med kart fylt av spillere kan du heller gå for Blitz som pøser på med unaturlig mange spillere i hvert kart og fokuserer på raskere kamper. Tactical er på sin side mest for de som foretrekker Search and Destroy, battle royale og lignende moduser hvor man rekker å puste mellom hvert møte med fienden. Det er også mulig å gå enda mer detaljert til verks før matchmakingen starter, så det skal godt gjøres å ikke finne noe som gjør at du nærmest aldri blir deppet når det avsløres hva neste kamp er. En banebrytende nyvinning vi aldri ville klart oss uten? Langt derifra. En nyttig funksjon som vil gi mange en smidigere opplevelse? Uten tvil.

Mens multiplayer har et hav av kart og muligheter kan ikke det samme sies om Zombies. Selve endringene som har blitt gjort er virkelig spennende. Det nye kartet er interessant og variert, mye siden de ødeleggbare omgivelsene tar en allerede heftig opplevelse til et nytt nivå. Samtidig er det spennende å måtte håpe at de tilfeldige våpnene som plopper ut av drepte zombier eller kister er gode siden man ikke kan kjøpe bestemte våpen fra vegger lengre. Sleng på klassikere som å oppgradere våpen, Pack-a-Punch og slik sammen med fokuset på å utføre oppdrag for å få de nye Sacrificial Heart-ene som kan brukes på mystiske Altar of Covenants for å velge mellom tilfeldige perks, så er allerede en glimrende kjerne enda bedre. Problemet mitt er bare at Zombies nærmest bare føles som en opplæringsdel akkurat nå siden den bare har tre fiendetyper, samt mangler både historie og Easter Eggs som åpner ekstra innhold. Disse tingene kommer ikke før Season 1 starter den 2. desember, så de første fire ukene blir Zombies "bare" en helt ordinær Horde-modus.

Da er det enda godt at det altså er mye godt å sette tennene i før den tid, for Call of Duty: Vanguard leverer mer av hva vi vil ha sammen med forbedringer som ødeleggbare omgivelser uten at noe av dette vil vekke et nytt publikum eller bringe tilbake de som har gått skikkelig lei. De av oss som derimot kan ta til takke med små endringer kan nyte en engasjerende historie med et fascinerende plott og er fylt med variasjon, en multiplayer som byr på den glimrende Patrol-modusen og seriens etablerte kontroller og tempo, samt en Zombies som viser stort potensial med kule forbedringer selv om mangel på innhold og variasjon hemmer den. Alt dette smurt inn i en enestående presentasjon som får meg til å tro at Call of Duty gjerne forlater PS4 og Xbox One neste år. Jeg håper virkelig Activision tør å gjøre dette siden Vanguard fortsetter å spille på det trygge som begynner å føles stadig mer utmelket.