Diablo II: Resurrected

Gode, gamle Diablo II. Året var 2000, det fantes knapt en datamaskin med diskdrev i verden som ikke hadde blitt kjærtegnet av denne disken. Nå overdriver jeg helt sikkert ganske kraftig, men på den tiden føltes det som at dette var noe alle hadde.

I disse dager er kanskje oppfølgeren Diablo III langt mer kjent, og kanskje føles forgjengeren som noe særdeles gammelt og utdatert i forhold. Det skulle bare mangle, all den tid det var 12 år i mellom disse. Nå har omsider den gamle gampen på ny entret manesjen på samme måte som sist - men med ny hårfrisyre og flotte tøyler.

Først og fremst er det med den største glede jeg kan meddele at dette er det eksakt samme hack 'n' slash-spillet som vi fikk servert for 21 år siden. Det oppleves i hvert fall akkurat likt som det gjorde den gangen, og det synes jeg at er utelukkende positivt. Rundt alt det gamle og kjære, har de bygd et nytt skall som er helt likt som før - bare penere. Jeg kan se for meg at det var fristende å bruke Diablo III som mal, og jeg må si at Blizzard North nok gjorde lurt i å beholde alt så intakt det lar seg gjøre.

Dette er tross alt fremdeles Diablo II, akkurat slik vi husker det.

Det er først når jeg slår på 2000-modusen jeg innser hvor mye som faktisk har skjedd grafisk. Eller sagt på en annen måte: Hvor stygt det egentlig var før.

Sannsynligvis er dette godt nytt for nye spillere som er skjemt bort med strøken grafikk, samtidig som at ingenting forandres radikalt for gamle fans av spillet. På mange måter kan man si at alt er gjort med helt korrekt mengde respekt for originalverket. Alt av videosekvenser, stemmeskuespill og musikk føles også helt likt som det gjorde for to tiår siden. Jeg har merket meg at noe tekst har blitt forandret, uten at dette er noe negativt. Plutselig er noen av egenskapene litt mindre forvirrende, og lettere å forstå.

For folk med ekstrem samlemani (som meg), har oppbevaringskisten blitt utvidet med flere rom slik at vi kan samle på enda mer skrot vi egentlig ikke trenger. Dermed blir terskelen for å spare på skvip enda lavere, men likevel føles det godt. Kanskje er det meg det er noe galt med? Samtidig synes jeg at jeg må nevne at medisiner ligger strødd overalt etter å ha slaktet et tårn med fiender, og jeg mistenker at denne frekvensen er økt en smule.

De mest konservative av oss kan velge å slå av Lord of Destruction-utvidelsen i hovedmenyen, for å få en så original opplevelse som mulig.

Jeg har spilt Diablo II: Resurrected på Nintendo Switch, og jeg må si at kontrollen fungerer overraskende godt. Pro Controlleren kan aldri erstatte mus og tastatur, men det virker såpass ålreit at savnet aldri blir for stort. På toppen av skjermen kan man alltid se hvilken fiende man sikter på, slik at behovet for mus ikke lenger er like prekært.

La oss snakke litt om online-delen. Jeg synes først og fremst at det er koselig at det er mulig å importere figurene man hadde på originale Diablo II. For de av oss som ikke lenger husker hverken Battle.net-brukernavn eller -passord, må vi nøye oss med å lage en ny. Det er litt irriterende at man ikke kan bruke samme rollefigur både online og offline. I motsetning til Diablo III har ikke Resurrected noen mulighet for sofa-co-op på samme skjerm. Kanskje like greit, all den tid spillet blir langt mer klossete når alle spillere skal inn på menyer på samme skjerm.

Det fungerer helt perfekt å spille med venner via vennelista, men jeg har enda ikke klart å spille med vilt fremmede. Det er tilsynelatende ingen måte å se rom på, og man blir sittende og trykke på vilkårlige oppdrag i håp om at det sitter noen spillere i andre enden som ønsker å spille sammen med deg. Litt leit.

Blizzard North har behandlet Diablo II med all mulig respekt i denne Resurrected-utgaven. Alt ser brillefint ut, alt føles riktig, og musikken er like stemningsfull som den var i 2000. Jeg synes oppriktig at det meste er gjort så korrekt det lar seg gjøre, uten å tråkke i salaten. Gamle Diablo II-fans vil umiddelbart føle seg hjemme, og jeg håper også at nye spillere vil la seg sjarmere av denne udødelige klassikeren i en ny og penere drakt.