På en stadig mer befolket indie-scene blir det gradvis vanskeligere å skille seg ut. I 2015 stod Metroid-inspirerte Axiom Verge igjen som et monument ulikt svært mye annet. Siden den gang har ikke skaperen Tom Happ hvilt på hverken laur eller bær, men arbeidet med neste spill i det som vi nå kan kalle en serie.
Thomas Happ fortjener forøvrig stående applaus på begge skuldre. Denne karen står egenhendig for alt av koding, historie, grafikk og musikk, og mye av dette står ikke tilbake for spill merket med både to og tre A-er. For all del, Axiom Verge er ikke en perfekt kreasjon, men det blir noe eget når én person kan jobbe i fred med sin egen visjon for å skape et helhjertet verk.
Det faller seg i utgangspunktet naturlig å sammenligne Axiom Verge 2 med forløperen, men dette er to helt forskjellige spill med ulik tilnærming. Der éneren i høyeste grad er et parfyrmert kjærlighetsbrev til Metroid-serien, befinner toeren seg heller i nabolaget til Zelda. Puzzles står i langt større fokus denne gangen, sammen med et parallelt verden-system ikke helt ulikt for eksempel A Link to the Past eller Metroid Prime 2.
I Axiom Verge 2 følger man Indra, som forsøker å finne veien hjem etter å ha tatt en vareheis i Antarktis ned til en alternativ verden. Hun må navigere seg gjennom vakre skoger og ruiner inspirert av gamle Mesopotamia på jakt etter smarte dingser for å overleve. Alt utspiller seg i en heller isolert verden hvor man som oftest er omringet av droner og roboter som helst vil ha Indra av veien.
Der forgjengeren stort sett dreide seg om å skyte alt som rørte på seg, surre rundt etter nye oppgraderinger, og skyte alt som rørte på seg igjen med nye oppgraderinger, kjører Axiom Verge 2 en litt annen sti. Utforsking og å søke etter nye leketøy står fremdeles i fokus, men alt føles som en mer organisk og langt mer gjennomtenkt affære denne gangen. Det er store flater, mange mulige veier å gå nesten til enhver tid. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette er en strammere spillopplevelse, som i bunnen er lineær uten at den nødvendigvis føles slik.
Indra bruker ikke skytere slik Trace gjorde i det første spillet. Økser, kniver og bumeranger er foretrukne våpen, og forandrer den strategiske tilnærmingen i kampene mot fiendtlige droner og udyr. Ofte er man bedre tjent med å forsøke å snike seg unna, eller å hacke funksjonene deres for å komme seg i sikkerhet. Jeg skulle virkelig ønske at utvikleren hadde gjort enda mer ut av hackingen med tanke på hvor lite variert effektene er på fiendene.
Axiom Verge 2 har et knippe imponerende store fiender, men dessverre ingen spesielt utfordrende bosser. Dette henger sannsynligvis sammen med autolagringskonseptet som er innført. Dør Indra blir hun regenerert på siste lagringsstasjon med alt av utstyr hun eventuelt fant før uhellet var et faktum. Dermed kan man raskt og enkelt komme tilbake til stedet ulykken inntraff uten at det er nødvendig å utforske de samme plassene på nytt.
Verdenen er særdeles stor, og det tok meg ganske så mange timer før jeg hadde vært innom hver krok. Kartet krever litt tilvenningstid før det blir enkelt å forstå hva man ser etter. De forskjellige områdene er skilt på en ålreit måte, men tidvis synes jeg at den litt unødvendig detaljerte bakgrunnen gjør at det blir vanskeligere å lese. Det var flere ganger jeg satte meg fast, bare for å innse at det var et punkt på kartet jeg hadde oversett. Metroidvania-genene flyter fremdeles i designet, men tidvis var det ikke alltid like gøy å vase fram og tilbake i jakten på veien videre. Ofte var det litt for mange blindveier og litt for få belønninger for å utforske i de gale områdene.
Happ har også implementert et relativt simpelt oppgraderingssystem som lar spilleren selv velge hvilke av Indras egenskaper som skal økes i kraft. Dermed står man fritt til å tilpasse spillet etter egen stil, noe som er ganske annerledes i et Metroidvania-orientert spill. Det er også mulig å gjøre fiendene sterkere og Indra svakere i hovedmenyen, noe som kan gjøre spillet mer utfordrende etter ønske. Sånt setter jeg pris på.
Musikken er jevnt over svært god. Den gapende syngedama som bidrar på noen av sporene kan av og til bli litt mye og litt irriterende, men utover dette sitter det ganske så bra. Alt passer fint til omgivelsene og de vakre grafiske detaljene.
Akkurat som i det første spillet blir historien også her fortalt fortløpende via små avisutklipp eller steintavler man finner. I det hele tatt føles det som en smørje med massevis av rare fremmedord og fjas. Det er fryktelig ambisiøst, men om man tar seg tid til å lese alt, gir det en viss form for mening. Akkurat nok til at man er spent på fortsettelsen. Uten å røpe noe mer kan man fint spille Axiom Verge 2 uten å ha spilt det første.
Jeg skal være ærlig. Det tok litt tid før jeg lot meg fenge av dette spillet. Går man til dette med en forventning om at det skal være likt det første blir man sannsynligvis skuffet. Det er mye som er annerledes uten at det nødvendigvis er noe negativt. Axiom Verge 2 er et bedre spill enn forløperen med sitt mer gjennomførte design og strammere oppbygging. Noen grafiske bugs er det her og der uten at de spolerer opplevelsen. Speedrun-modusen fordrer til flere gjennomspillinger, og kjenner jeg meg selv rett kan det fort bli tilfelle. Såpass bra er det.