AeternoBlade

Det kan være moro å saumfare spillkatalogen til de diverse konsollenes nettjenester. Her kan det skjule seg gamle skatter, spennende nyheter eller ukjente perler. Er man heldig kan man til og med slå kloa i noe av dette til en latterlig billig penge.

Imidlertid er sjansen for å brenne seg også relativt stor. Og går du til innkjøp av AeternoBlade, er jeg redd du kommer til å sitte igjen med såpass store brannskader at jeg håper du har en god aloe vera-salve tilgjengelig.

AeternoBlade er det siste tilskuddet i spillbiblioteket til det relativt ukjente thailandske studioet Corecell Technology, og dersom spillet gir noen som helst indikasjon på studioets generelle produksjonsnivå er det god grunn til å holde seg langt unna. Vi snakker her om uinspirert, forhastet og uoriginalt produksjon av ypperste klasse.

Vi blir kastet ut på eventyr sammen med den krigerske jenta Freya, som har sverget hevn over demonkongen Beladim etter at landsbyen hennes ble jevnet med jorda med alt av familie og venner. Beladim er etter sigende uslåelig og udødelig, men Freya har på finurlig vis fått kloa i det eneste våpenet som kan gjøre motstand: AeternoBlade, et sverd med evnen til å skru tiden tilbake. Geleidet av den mystiske og tilbakeholdne trollkvinnen Vernia legger Freya ut på tokt.

Med et såpass banalt og standarisert plott burde Corecell i det minste stille opp med et persongalleri som ikke fremstår som annet enn elskverdig, minneverdig og med evner til å utkonkurrere selveste Cloud Strife. Faktum er imidlertid det motsatte. Her har den mest engasjerende rollefiguren personlighet på linje med en stein, og resten av figurene er så platte, grunne, personlighetsløse og latterlig forutsigbare at det nesten gjør fysisk vondt. Smerten er likevel tålelig sammenlignet med pinslene som følger med dialogen. Det er ikke ofte jeg drister meg på en slik påstand, men både historien og dialogen er så utrolig simpel at jeg innbiller meg at jeg kunne gjort en bedre jobb. Med én arm. Med en blyant uten bly. I søvne.

Inntrykket av at det hele føles grunt og uten dybde blir ikke akkurat bedre av den lave grafiske standarden. Greit nok er det grenser for hvor tungt grafikk en kan forvente av en nedlastbar tittel til 3DS, men når enkelte gamle DS-titler kan se bedre ut er det grunn til å rope varsku. Og bare så det er sagt: her er det liten 3D-dybde å spore. Faktisk er flere av mellomsekvensene uten 3D-effekt, noe som bare føles billig. Ikke at mellomsekvensene er mye å se på uansett: stive bevegelser og sjelløse ansiktsuttrykk er stikkordene her.

Alt dette kan likevel tilgis om spillet tilbyr det lille ekstra. AeternoBlade forsøker å ta en liten bit av Metroidvania-kaka, og snakker man Metroidvania forventes det trasking frem og tilbake på jakt etter skjulte hemmeligheter, gåteløsning, kløktig konstruerte bygninger og et raffinert kampsystem. Røffe, minneverdige bosser og episk musikk skader selvfølgelig heller ikke. Det eneste av disse kriteriene AeternoBlade innfrir er på utfordringsfronten. Det hender en sjelden gang at spillet kaster en litt vanskeligere fiende i min vei, eller en liten gåte som vekker meg opp av den hjernedøde sløvheten og faktisk må tenke i et halvt minutt for å komme meg videre. Men det hele er snart over, og da våkner irritasjonsmomentene til live igjen. Nivådesignet er slapt, musikken er det ingen vits å høre på, og kampsystemet består stort sett av å mose Y-knappen med joysticken pekende i forskjellige retninger.

Og spillets gimmick, nemlig sverdet som kan skru tiden tilbake? For å være ærlig er det få ganger man faktisk får bruk for det for å komme seg frem, og det hele føles bare som et tåpelig gimmick for å forsøke å gi spillet et preg av annerledeshet.

AeternoBlade forsøker å fremstå som et Metroidvania-spill, men fremstår som en billig piratkopi uten sjel og nyskapende ånd. Og kanskje er det min egen feil? Kanskje har jeg gått spillet i møte med altfor høye forventninger? Kjøper man en Rolex på gata i Kina for så å oppdage at det står Rolox på urskiva i stedet, kan man liksom ikke klage. Vil man bare ha noe som fungerer, er det kanskje greit til sitt bruk. Selv foretrekker jeg imidlertid kvalitet, og da er livet for kort til å vie AeternoBlade oppmerksomhet.

Dagens råd er derfor klinkende klart: Vil du ha et Metroidvania-spill, kjøp heller ett av spillene som danner grunnlaget for begrepet. Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate er det nyeste spillet jeg mye heller vil anbefale, men selv de tre Castlevania-spillene til DS og de gode, gamle Metroid-spillene gir den dag i dag mer valuta for pengene enn AeternoBlade. Om det forteller mest om den høye kvaliteten på førstnevnte eller hvor billig den sistnevnte rukla er, får de lærde strides om.