Ace Combat 7: Skies Unknown

Om du tar Top Gun, et fullverdig orkester, og nok overdramatisering til at en kulisstyggende såpeskuespiller hadde sagt "nå må du roe ned" og stapper alt ned i en blender får du Ace Combat-serien ut i andre enden. Ace Combat 7: Skies Unknown er det syttende innslaget i denne serien (nå bør vi begynne å diskutere hvordan spill blir nummerert snart!) så som en selverklært fan av både fort-fort skytefly[sic] og teit drama så har jeg gledet meg til dette ganske lenge.

Litt informasjon til å begynne med:

Jeg spilte på PC med en kontroller tilkoblet, og om du også foretrekker å spille på en datamaskin anbefaler jeg enten det eller en fullverdig flight stick. Tastatur blir rett og slett for begrensende.
Jeg brukte "expert"-oppsettet på kontrollene, ikke fordi jeg er elitisk, men fordi det er det eneste som tilbød noe som lignet på faktiske flykontroller med rulling og sideror. Dette er noe jeg anbefaler, selv om du ikke er veldig vant med det fra før for det tar ikke lang tid å sette seg inn i og gir betydelig uttelling innlevelsesmessig.
Og til slutt - jeg spilte på normal vanskelighetsgrad. De to-tre første oppdragene var litt enkle, men så fort ting som sterke vindkast og skjulte bakkemål kom inn i bildet ble dette mer enn vanskelig nok for meg.

Det finnes også et utvalg oppdrag som kan spilles i VR men jeg har dessverre ikke utstyr til dette enda. Men om du har det kan du se frem til noe skikkelig kult skal vi tro traileren!

Vi starter med en vel gjennomført filmsekvens som blander elementer fra spillet og den virkelige verden - et kult trekk.
Eller, faktisk, det aller første som møter deg er et valg mellom japanske og engelske stemmer. Klok av skade etter en god del middelmådig dubbede JRPG-spill velger jeg japansk, og blir via filmsekvensen introdusert for en av hovedpersonene i spillet - Avie.
Vi får en kjapp introduksjon til den politiske situasjonen og bakhistorien for hvorfor de forskjellige fiktive landene føler en særskilt trang til å kaste jagerfly etter hverandre.

Det er nå ti år siden den forrige krigen, hvor Avie mistet faren sin, og ting har vært relativt stabile i en periode. Hun har beskjeftiget seg med å mekke på fly sammen med bestefaren sin mellom pilottreningen sin, og i dag er det endelig dags for en testflyvning.
Tilfeldigvis er dette også dagen [nasjon 1] angriper [nasjon 2], og Avie blir fanget i kryssilden. Om du nå, som meg, forventer at vi får fly som Avie og forsøke å komme oss unna denne konflikten tar du kraftig feil.

All den oppbyggingen gjennom filmsekvensen blir forkastet til fordel for den ukjente piloten med kodenavn "Trigger" som flyr for [nasjon 2], og som sammen med skvadronen sin må kjappe seg ut i forsvar. Dette todelte narrativet er smått forvirrende, spesielt i begynnelsen. Heldigvis tvinnes de sammen litt etter hvert når historien får utfolde seg, men for det meste utfolder filmsekvensene seg fra Avies perspektiv og flyvingen fra Triggers - inkludert briefingene. I tillegg spiller de inn i hverandre på en måte som fungerer greit, og via nyhetsklipp blir vi informert om hvordan resultatet av oppdragene våre påvirker det politiske klimaet.

Som dere kanskje legger merke til så har jeg ikke fylt ut navnet på de forskjellige nasjonene. Det er rett og slett fordi de først og fremst ligner veldig på hverandre rent navnemessig - men også fordi de er såpass kjedelige og monotone at det gikk litt i ett for meg, og jeg hadde seriøse problemer med å holde styr på hvem som angrep hvem, hva, og hvorfor.

Historien med andre ord ikke den mest interessante, men mengden overdramatisering - spesielt fra skvadronkameratene som har fått etterbrennere påmontert personligheten deres - gjør at man kan holde ut.

Tilbake til språkvalg. Etter å ha forsøkt å fly med japanske stemmer må jeg bytte tilbake av den nette grunn at det er svært mye som skjer og at det ikke er mulig for meg å bytte fokus mellom de tekstede stemmene og resten fort nok. Dette innebærer imidlertid at kårni-faktoren blir skrudd til 11, for der de japanske stemmene var intense, er de engelske amerika-intense! Trolig børster disse gutta tennene med en M16 og gurgler napalm om morgenen, før de spiser et lass pannekaker fra panseret til en lastebil kjørende i 60 Mph ned motorveien. Roping blir plutselig et adjektiv, og her er det både ropinger og ropingest som gjelder. Resultatet blir teit - litt som å se den norske dubbingen av en tegnefilm du kun har sett på engelsk. Men ikke så teit at jeg ikke holder ut, det passer egentlig bra inn siden jeg tross alt flyr et jagerfly i mach-2 med nok missiler til å få en Macross-antagonist til å kaldsvette.

For actionen i dette spillet er bra! De har spikret alt det som gjør et jagerflyspill interessant og pakket det inn i lekker grafikk og fantastisk musikk. Flere av oppdragene er såpass intense, med vanskelige mål som må oppfylles under elendige omstendigheter, at kontrollen ble glatt av svette. Du kan se frem til dogfights hvor du må tenke kreativt for å i det hele tatt komme deg ut i live, eller kritiske mål du må beskytte fra en hær med droner samtidig som skvadronen din roper ut etter hjelp. Det er tidvis stressende, men følelsen man sitter igjen med etter å ha klart et spesielt krevende oppdrag er verdt det.
Dette er ikke en flysimulator, på noe vis, men heller et flyspill som skal gi deg følelsen av å være hovedpersonen i en Michael Bay-film. Litt på samme måten som de tidligere Need for Speed-spillene passer for de av oss som liker biler uten at det nødvendigvis må være 100% realistisk.
Ikke at Bandai Namco har skulket hjemmeleksene - for flyene er detaljerte og det er tydelig at de har lagt masse jobb i å få de til å ligne så mye på deres virkelige motparter. Spesielt i cockpiten er det mye snadder å se på med metere og målere som endrer seg basert på hvordan du flyr og hvor du befinner deg i lufta.
Små detaljer som at vann preller av ruta når du flyr gjennom skyer eller regnvær runder av opplevelsen på en visuelt appellerende måte - og jeg må innrømme at jeg flere ganger følte at jeg var med i en action-film.

Etter hvert som du gjør oppdrag får du poeng du kan bruke til å låse opp både nye fly og deler/modifikasjoner i spillets "Aircraft Tree". Her må man ha låst opp den forestående ruta for å få tilgang til neste, og på denne måten har man noe å jage etter selv når historien er spilt ferdig. Her bar jeg på en liten bekymring, siden det er fort gjort for utviklerne å bare endre utseendet på ett basisfly. Men flyene både kjennes og oppfører seg forskjellig fra hverandre, og jeg synes det var gøy å prøve ut de forskjellige- fra den supersmidige Mig-21 til den allsidige (og min personlige favoritt) F-14D.
Flyene du låser opp kan dermed brukes til å prøve oppdrag på nytt, og har du låst opp et fly som er bedre tilpasset oppdraget er det også lettere å oppnå en høyere score - som igjen gir flere poeng å låse opp fly for.

Spillet har også låst bort oppgraderingene du kan bruke i flerspiller-modusen i et eget side-tre. Dette er for å kunne balansere denne delen bedre, og det er godt å se at de har tenkt såpass langt frem, for ofte kan det være en utfordring å sikre at våpen som fungerer bra mot datastyrte fiender ikke overkjører andre spillere - og motsatt.

I flerspillermodusen kan man også tilpasse utseendet på flyet sitt, selvfølgelig med emblemer man kan sette på nesen, vingene, og haleroret til flyet, men også med komplette skins som endrer utseendet fullstendig. Uheldigvis, og forståelig nok, så var det ingen kamper å finne i flerspillermodusen - men de kunne skilte med mange forskjellige spillmoduser og måter å begrense lobbyen på.

Etter at du har valgt fly kan du sette på de delene og modifikasjonene du har låst opp, og summen av delene blir vist som poengsummen til flyet ditt. Dette spiller inn når du skal velge lobby, fordi en kan begrense hvor mange poeng de forskjellige spillerne kan bruke på flyene sine, og på den måten sikrer seg at ingen som har låst opp alle de kraftigste oppgraderingene og de grommeste flyene bare kan brase inn og spre død og ødeleggelse uten at de andre har en sjangs. Du trenger derimot ikke å begrense deg, for du kan sette opp til sammen ti forskjellige fly med forskjellig utrustning og poengsummer slik at du kan velge rett fly til rett anledning.

Mellom all himlingen med øynene over historien og figurene, gliset som tvinger seg på i hektiske dogfights, og de varierte oppdragene man kan fly på så må jeg bare innrømme at jeg liker dette spillet. Hadde historien vært bedre hadde det nok kunnet sikret seg en bedre karakter men akk ja - det "flyr" såpass bra på luftkampene sine at det fortjener å løftes frem. Uansett så kommer jeg definitivt til å lage meg en Top Gun-spilleliste så jeg har den parat til spillet kommer ut og det finnes folk å spille med i flerspillerdelen!

Et lite P.S. på slutten her: Det går ikke an å pause filmsekvensene, du kan trykke på PS-knappen/Xbox One-knappen for å "jukse til" en pause, men startknappen skipper filmsekvensen. Bare så dere er obs på det.